Desibel

Desibel var vår første katt sammen. Tiden vi fikk beholde henne ble så altfor kort. Men hun rakk å gjøre et uutslettelig inntrykk og å prege de prioriteringer vi seinere har gjort i vårt kattehold. Desibel vil alltid ha en helt spesiell plass i vår bevissthet.

Desibel kom til oss høsten 2003. Leiligheten var byttet ut med rekkehus, og det var tid for å skaffe seg en pus! Vi hadde sett noen nydelige helgrå (blå solid) katter, og hadde lyst på en likedan. Vi fant henne på en gård nordenfor Oslo. Hun var liten, bare halvparten så stor som sine søsken. Men lydnivået når hun malte var imponerende. Navnet ble følgelig Desibel.

Vi la tidlig merke til at Desibel hadde en litt eiendommelig måte å å gå på. Hun kom stabbende og nærmest trampet med bakbeina, og det hørtes ut som det var noe langt større enn den lille pusen som kom. Men hun virket ellers frisk og rask og hoppet og spratt bortover gulvet når vi lekte med henne. Men ved ca 4 måneders alder begynte hun plutselig å gå ukoordinert og det var tydelig at hun hadde et problem. Forkroppen og bakkroppen opptrådte nærmest som en bil med tilhenger med dårlig forbindelse. Dyrlegene konstaterte en uryddig ryggsøyle med flere ”knekk” og begynnende forkalkning. Nerver i klem var deres forklaring på den ustøe bakkroppen. Hun ble satt på cortison, og dermed var det ingen tegn på at hun hadde det vondt. Så vi innredet huset for vår lille handicappede pus, og bygget trapper med lave trinn opp til ulike utkikksposter og liggeplasser.

Decibel var en forsiktig pus. Hun var nok klar over sin sårbarhet som handicappet, og alt nytt og ukjent var farlig. Men de hun stolte på ble vist stor fortrolighet og takknemlighet. Hun utviklet sin helt særpregede måte å løpe på; hun bykset med bakbeina mens forbeina gikk som trommestikker. Komisk – men utrolig effektivt. På glatt parkett gikk det dårligere. Der sjanglet hun rundt. Det ble anskaffet en del matter i den tiden.

Desibel hadde en eiendommelig vane med å sitte å ”synge” for seg selv. Først lurte vi fælt på om hun var misfornøyd og satt og klaget. Men vi fant ingen andre holdepunkter for at det var det som var årsaken. Det virket snarere som hun hadde glede av å sitte å prøve ut stemmen sin, og gikk gjerne ned i kjelleren hvor det var god ekko fra murveggene (etter hvert kalt klagemuren). Når hun hadde sittet en stund og sunget serenadene side kom hun glad og fornøyd opp igjen. Om natten hadde hun soveplassen sin under dynen, tett inntil en av oss. Med den korte, silkemyke pelsen kunne det ikke bli for mye varme.

Det ble flere dyrlegebesøk etter hvert. Vi var bekymret for utviklingen og dyrlegene ”trøstet” oss hver gang med at hun hadde en forferdelig dårlig prognose. Problemene tiltok som følge av tiltagende lammelser, og hun fikk kramper i bakkroppen. Livet hennes ble avsluttet nesten før det var startet på ordentlig. Desibel sovnet rolig inn i armene våre bare ett år gammel. Vi var enige om to ting; vi ville aldri vært tiden med Desibel foruten. Og; vi ville gjøre alt vi kunne for å unngå at vi – eller våre katter – skulle oppleve noe lignende igjen.

Når vi seinere leste om sykdommen GM, var det som å lese en beskrivelse av Desibels symptomer. Og etter å ha lest litt om rasen korat, hvor GM er særlig utbredt, fant vi flere ting hos Desibel som minnet påfallende om korat. Hvorvidt Desibel kan ha hatt noe korat-blod i årene, og fått med seg GM-sykdommen på kjøpet, får vi aldri svar på. Og det spiller heller ingen rolle. Vi får ikke Desibel tilbake.

Men Desibel har gitt oss bekreftelse på hva vi synes er viktigst å prioritere i vårt kattehold. Det handler om helse.