Om sibirkatten og dens bakgrunn

Opprinnelsen

Til tross for navnet holdes det for lite sannsynlig at rasen har oppstått ved temming av villkatter i Sibir. Lange vintre, dyp snø og mange store rovdyr tilsier dårlige vilkår for å etablere villkattbestander. Det nomadiske levesettet som dominerte i Sibir i århundrer, var dessuten lite forenlig med temming av villkatter. 

Går en langt tilbake, så er vanlig å anta at sibirkattens forfedre stammer fra samme område som de andre langshårs- og semilanghårskattene, d.v.s. fra Transkaukasia og Iran. Det kontinentale klimaet i disse områdene med lave temperaturer i fjellområdene vinterstid, har favorisert utvikling av lang overpels og velutviklet underpels. Den endemiske underarten av den Transkaukasiske villkatten (Felis silvestris caucasica) ligner faktisk veldig på sibirkatten utseendemessig. Fra disse områdene ble semilanghårskatter sannsynligvis spredt videre til sentral-Asia med handelsmenn.

En vet ikke med sikkerhet når tamkatten etablerte seg i Sibir. Men det er usannsynlig at dette skjedde tidligere enn på 1700-tallet når mange russiske nybyggere etablerte seg i området. Det harde livet formet dem til utmerkede jegere. Og langt fra Europa utviklet disse kattene seg til en frisk og robust rase der bare de sterkeste kunne klare seg i det tøffe klimaet.

Etterhvert ble kattelubber i Moskva og St. Petersburg oppmerksomme på de spesielle egenskapene til sibirkatten, og på 1980 tallet ble det startet systematisk avl. Første standard ble godkjent i 1989 av den russiske katteorganisasjonen SSF (etter forslag fra O. Mironova). Det var gatekatter i store byer som Moskva og St. Petersburg som dannet ”foundation”-populasjonen som ga utgangspunktet for videre avl. Men fra begynnelsen av 90-tallet har også noen katter fra Sibir og fjerne Østen blitt inkludert i avls-programmene. Dagens avlsprogram har et sterkt fokus på å bringe katter fra disse regionene så vel som fra nordlige deler fra europeisk Russland inn i avlen. Dette anses som viktig for å utvide og stabilisere genbasen og for å opprettholde og forbedre sibirkattens type.

Sibirkattens herkomst kan dermed ses på fra to ulike vinkler; dels den historiske benevnelsen i Russland på store langhårskatter fra de østlige deler av landet, dels den planlagte oppdrett og avl som startet i St. Petersburg 1987.

Rent genetisk har sibirkatten vært adskilt fra europeiske katter i mer enn 100 år. Med glasnost og Berlinmurens fall ble grensene åpnet mot øst, og på slutten av 1980-tallet begyndte sibirkatten å spres i Vest-Europa. I 1997 ble rasen godkjent av Fédération Internationale Féline d´Europé (FIFe) og i 1998 fikk rasen sertifikatrettigheter. I 1992 ble de første kattene importert til Finland, og i år 2000 ble de første 10 sibirkattene importert til Sverige. I 2001 kom de to første sibirkattene til Norge; Først S*Knjaze Arina Krasa (til (N)Saxrya´s),og deretter S*Knjaze Vasilisa (til S*Lindevolls). Norges første sibirkattkull ble født i 2002 (S*Lindevolls). Sommeren 2006 antas  antall sibirkatter i Norge å ha passert 50.   

Sibirkattens utseende og egenskaper

Sibirkattens utseende skiller seg ganske klart fra de to andre skogkattrasene: Norsk skogkatt (NFO) og Maine coon (MCO). Sibirkatten ser generelt mer kompakt ut enn begge disse kattene. Hodet er betraktelig bredere, og er hverken triangulært (skogkatt) eller rektangulært (Maina coon) men avrundet i formen. Også profilen står i skarp kontrast til skogkattens rette profil og maine coonkattens kraftige snuteparti. Føttene er grove/tykke og relativt korte, særlig sammenlignet med maine coon. Kropp og brystkasse bør gi inntrykk av kraft og styrke både hos hanner og hunner. Kragen, som skal være særlig uttalt hos hanner, bør være tykk og kompakt. Men for lang og diffus krage så vel som annen dekorativ pels kan indikere geninnblanding fra persere. 

Sibirkatten er en dyktig jeger, og er både leken og tillitsfull. De har ellers rykte på seg for å være dyktige problemløsere, ha god hukommelse og være lette å lære. Når de prater er det gjerne mer i form av piping og skrik/hvin enn det vanlige ”mjau”.  

Særlig interessant er at mange har opplevd sibirkatten som mer allergivennlig enn andre raser. En vanlig hypotese er at dette skyldes at sibirkatten mangler et av de vanligst forekommende allergifremkallende proteinene (FEL D-1). Det finns imidlertid ingen vitenskaplige bevis for dette. Men mange oppdrettere og katteeiere verden rundt har erfart at mange allergikere tåler denne rasen godt. Men allergi er individuelt, og det er også mange som reagerer på sibirkatten i ulike grad. Det anbefales derfor sterkt at man tester seg i et godkjent testhjem før man som allergiker skaffer seg en sibirkatt. 

I all hovedsak hentet fra:
-         Boken ”Den Sibiriska Katten. En ras under utvikling”  av Katrin Lundgren
-         Artikkel av Alexander Kolesnikov

Mer om sibirkattens bakgrunn kan du lese her

Sibirkattens helse

Sibirkatten er i sin alminnelighet en meget sund og frisk rase. Den har på samme måte som de andre naturrasene blitt utsatt for selekson av naturen selv, der bare de sterkeste fikk overleve. Lav gjennomsnittelig innavelsgrad gjør dessuten at den ikke har uviklet helseproblemer som  typisk kan hope seg opp der hvor innavelsgraden er høy. 

En sykdom en skal være oppmerksom på er imidlertid den arvelige hjertesykdommen HCM (Hypertrofisk kardiomyopati). HCM er en vanlig årsak til hjertesvikt, blodpropper og plutselig død hos katter generelt. Det er den vanligste hjertesykdommen hos katt og den finnes hos alle raser – også huskatt. Forekomsten av HCM hos katt generelt er anslått til et sted mellom 1,6-5,2 %. Sykdommen er kjent å være vanligere hos noen raser, og sykdomsfrekvensen hos f.eks. maine coon er anslått til 10-15 %.

HCM nedarves (så langt en har kunnskap om i dag) dominant. Det vil si at det holder at en av foreldrene har sykdommen for at avkommene kan utvikle den. Samtidig kan det se ut til at de som arver et ”HCM-gen” fra begge sine foreldre gjerne får sykdommen tidligere og kraftigere. Normalt utvikles HCM før katten er 5 år gammel, og oftest innen den er 3 - 3,5 år. Men HCM er også diagnostisert første gang hos katter som er 7-8 år selv om tidligere undersøkelser har vist normalt hjerte, og den kan utvikles alle aldre.

En genmutasjon som forårsaker HCM hos maine coon er nå identifisert, og det er mulig å gjøre en gentest for å finne ut om en katt er bærer av dette genet. Man regner imidlertid med at det er flere genmutasjoner som kan føre til HCM, og for sibirkatt er det foreløpig ikke identifisert noe HCM-gen. Det er dermed fortsatt nødvendig å teste for HCM med ultralyd.

Sverige har vært et foregangsland når det gjelder testing og bekjemping av HCM på katt. Maine coon-katten i Sverige har i samarbeid med kardiolog Jens Häggström ved SLU (Sveriges landbruksuniversitet) utformet anbefalinger for testing og avl med hensyn på HCM. Maine coon-kattes helseprogram har vist seg å gi gode resultater når det gjelder å redusere utbredelsen av sykdommen. Straks det ble rapportert om flere tilfeller av HCM på sibirkatt i Sverige, valgte derfor Sellskapet Sibirisk Katt (SäSK) å inngå i Maine coon-kattens helseprogram for HCM og følge rådene som der er gitt mht testing og avl. Også Sibirkattens Venner (SIV) har sluttet opp om disse anbefalingene.

Det at man har et helseprogram for sibirkatten betyr ikke at rasen har større problemer enn raser uten slike helseprogrammer, men tvert i mot at det er et prioritert mål å opprettholde en sunn og frisk rase.

Helseprogrammet anbefaler at første test bør gjøres ved ca 2 års alder for selskapskatter, og før første parring hos avlskatter. Det er viktig at testing gjentas i tråd med helseprogrammets anbefaling. Videre bør katter som plutselig dør av ukjent årsak obduseres. Det kan være vanskelig å oppdage sykdommen på et tidlig stadium, og det anbefales derfor at undersøkelsene gjøres av en veterinær som er godkjent iht. maine coon-kattens krav. I Norge er det foreløpig bare en veterinær som er godkjent (Halldor Matre Skånes, Jeløya dyreklinikk), men det arbeides med å få flere veterinærer inn på listen. Det understrekes at det er bedre å teste hos en veterinær som ikke deltar i main coon-katens helseprogram, enn å ikke teste i det hele tatt. En liste over godkjente veterinærer i ulike land finner du her.

Sykdommen kan ikke helbredes, men det finnes medisiner som kan lindre symptomene. Så i tillegg til å forhindre at syke dyr brukes i avl, bør det være en viktig motivasjon for testing at dette vil kunne gi syke katter et bedre og lengre liv.

Alle som tester sine katter for HCM hos godkjent veterinær kan få lagt inn testresultatene i databasen pawpeds. Resultatene offentliggjøres 2-3 måneder etter testing, og kan avleses ved å klikke på en (h) bak kattens navn.

I pawpeds finnes også mye annen informasjon som er til stor hjelp i arbeidet med å sikre en forsvarlig katteavl. Her kan man eks. gjøre prøve-parringer for å finne ut om de aktuelle kattene er i slekt. Innavlsgraden i en enkelt-parring bør aldri overstige 6,25 % på fire generasjoner av hensyn til kattungenes helse i det aktuelle kullet. Som gjennomsnitt bør ikke innavlsgraden overstige mer enn maks 0,25-0,5 % per generasjon av hensyn til rasenes helse som sådan.

Andre sykdommer, skader/misdannelser som er utbredt i katteverdenen  kan selvsagt også ramme sibirkatten. Dette gjelder generelt og er ikke nærmere omtalt her. 

Les mer om:

HCM:

·        HCM, og hva det betyr for katten

·        Råd om HCM-testing for katter det skal avles på

·        Veterinærer godkjent for HCM-testing iht maine coon kattens helseprogram

·        Rapport fra Dr. Meyers & Kittelsens arbeid med identifisere en gen-mutasjon som forårsaker HCM

Annen nyttig helseinfo

• Jamaren
• Paw Academy, Pawpeds

FIFes rasestandard

Størrelse: Medium til stor. Hunner er betydelig mindre enn hanner.

Hode: Massivt og litt lengre enn bredt. Pannen er bred og lett avrundet. Velutviklede kinnben som er høyt plassert *. Bred nese, medium lang. Profilen har en svak innbuktning, men ingen stopp. Haken er svakt vikende.

Ører: Medium store, åpne ved basis med runde ørespisser. Rikelig behåret innvendig og med ”øretufser”. Svakt lutende fremover og med bra bredde imellom.

Øyne: Store, lett ovale og bredt plassert. Alle farger er godkjent, men grønne øyne foretrekkes*. Ren farge er ønskelig.

Kropp: Kroppen skal gi et rektangulært inntrykk med kraftig beinstamme. Bred brystkasse og muskuløs og kraftig nakke.

Bein: Føttene er medium høye, kraftige, og former et rektangel med kroppen. Potene er store og runde med hårtufser mellom tærne.

Hale: Lang og tykk med avrundet haletipp*. Dekket rundt det hele med kraftige hårstrå som ikke skal henge ned.

Pels: Svært tett pels som ikke skal ligge tett inn til kroppen. Overpelsen er vannavstøtende og kjennes litt hard ved berøring. Sommerpelsen er betraktelig kortere enn vinterpelsen. Vinterpelsen viser velutviklet krage, man og ”knickers/skjørt”.

Farger: Alle farger med ubegrensede mengder med hvitt er tillatt unntatt masket, kanel og lilla.

* Endringer: På FIFEs generalforslamling i mai 2006 ble følgende endringer i standarden vedtatt:

·         Halens lengde ble endret fra ”lang” til ”medium lang”

·         Øyefagre endret til: ”Alle farger er tillatt. Det er ingen sammenheng mellom øye- og pelsfarge. Klar farge foretrekkes”.

• Om kinnbeina heter det nå bare at de skal være ”velutviklede” (”høyt plasserte” er strøket).

Rasen deles inn i følgende grupper:

1. Svart eller blå
2. Se 1 med hvitt
3. Brunagouti og blåagouti
4. Se 3 med hvitt
5. Rød, creme, svartskilpadde, blåskildpadde - både agouti ogh non-agouti
6. Se 5 med hvitt
7. Alle med sølv
8. Se 7 med hvitt
9. Hvit

FIFes poengbedømmelse for sibirkatt